– Jeg tenkte «hæ, hva skjer nå?»

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Hun er den yngste i troppen som skal møte Hviterussland og Færøyene – ukens profil er Arna-Bjørnars Rikke Nygard.

Sist oppdatert: 24. sep 2019 Skrevet av: Sindre Vian

 

– Rikke er en spiller vi har fulgt tidlig gjennom U-landslagene, og hun har hatt en fin utvikling hele veien. Hun var med U23 forrige gang og var veldig god i kampen mot USA, som er en sterk internasjonal motstander. Rikke er en veldig spennende spiller, både for nå og i fremtiden.

Det sa landslagstrener Martin Sjögren til fotball.no etter landslagsuttaket til kampene mot Hviterussland og Færøyene, hvor han for første gang har tatt med Rikke Bogetveit Nygard.

Ukens profil: Rikke Bogetveit Nygard

Nygard spiller til daglig i Arna-Bjørnar. Til tross for at hun bare er 19 år gammel har hun rukket å spille 76 kamper for bergenserne. Hun forteller til Toppfotballkvinner.no at hun ble ganske så overrasket over uttaket.

– Det var veldig kjekt, men jeg fikk nesten litt sjokk. Jeg så det ikke selv, men jeg fikk inn utrolig mange meldinger og tenkte «hæ, hva skjer nå?». Så jeg fikk litt sjokk, men igjen: det var veldig kjekt.

RIKKE BOGETVEIT NYGARD: Foto: Fredrik Varfjell / Bildbyrån.

Til nå i år har hun spilt syv kamper for J19-laget og seks kamper for U23. Nå føler hun at hun er klar for å prøve seg med nasjonens beste.

– Ja, jeg føler jo det. Jeg føler at jeg har tatt noen steg opp denne sesongen, og at jeg har prestert på U23. Det blir gøy å få prøve seg på et nivå opp. Jeg tror det blir veldig lærerikt, og jeg ser veldig frem til det.

– I hvilken del av spillet føler du at du har tatt steg?

– Jeg har alltid vært god defensivt, en som jobber og sliter litt. Men i år føler jeg at det offensive spillet har begynt å sitte. Jeg klarer å bidra mer, og det er en veldig deilig følelse at så mye trening har hatt noe å si. Så ja, det blir mye trening. Trene hele dagen, så er det hjem og sove for å bli klar til en ny dag med trening.

Med så mye trening blir det like hverdager for den hardtsatsende bergenseren, men det er noe hun har vent seg til.

– Nå har det blitt en vane. Det var litt tøft i starten, for man har ikke tid til å gjøre så mye mer. Men man blir vant til det, og det er jo dette jeg vil. Når man satser på fotball så kreves det.

– Jeg går det fjerde året på videregående nå, så det går også litt i skole, men jeg har jo skoletreninger på Tertnes, så det blir to treninger om dagen. På tirsdager er det proffdag, så da trener jeg fra 09 til 14 med laget.

TRENER MYE: Nygard forteller at hun alltid har likt å trene, og at hverdagene stort sett går med til det. Foto: Fredrik Varfjell / Bildbyrån.

Tre kjappe om trening:

Har du en favorittøvelse på trening?

– Jeg elsker firkant, for jeg elsker å slå tuneller.

Hvilken øvelse liker du minst?

– Den var vanskeligere. Sånn «shadow» der man står i ro er litt kjedelig. Jeg liker å være i bevegelse.

Hva gjør du mest av når du har egentrening?

– Jeg øver en del på teknikk. Men gjør en del enkle ting som pasninger, mottak og slikt. Liker å avslutte med å skyte litt.


Fotballfamilien

Som ung var fotballen rundt henne fra start av.

– Jeg begynte ganske tidlig. I fem-seksårsalderen. Jeg kommer fra en fotballfamilie og har alltid blitt pusha på å spille. En bror som har spilt i OBOS og en søster som spilte i Sandviken i fjor. Det har vært avgjørende å ha eldre søsken som jeg har kunnet se opp til. I tillegg har jeg to foreldre som har spilt fotball, og som også har vært med på å pushe meg fremover, sier hun og legger til:

– Men da jeg ble eldre og måtte ta et valg, var det jeg selv som ville det. Da ble jeg ikke pushet av familien, sier hun klart. 

Allerede som 13-åring fikk hun sitt første møte med Arna-Bjørnar, klubben hun senere skulle signere for. Det var da hun skjønte at hun kunne nå langt.

– Jeg begynte å hospitere med Arna-Bjørnar da jeg var 13, så jeg var ganske ung. Jeg hadde mange venner som spilte fotball, men jeg merket at deres motivasjon var samholdet med resten av venninnene, mens jeg gikk på trening fordi jeg likte å se at jeg klarte nye ting, og jeg likte å være god, sier hun før hun konkluderer:

– Men det var nok da jeg begynte å hospitere med Arna-Bjørar at jeg skjønte at jeg hadde potensial. Det var skikkelig motiverende. Det var veldig tøft i starten, og jeg fikk spille med spillere som Maren Mjelde, Ingrid Ryland.

Blant de mange store navnene som spilte med henne i den røde Arna-Bjørnar-drakta var det én som skilte seg ut og som ble et forbilde for unge Nygard.

– Vilde Bøe Riisa. Hun har utviklet seg masse, og hun er en sykt god fotballspiller. Jeg liker mentaliteten hennes og den lederrollen hun tar. Hun har blitt et forbilde for meg. 

ET FORBILDE: Vilde Bøe Risa spilte i Arna-Bjørnar sammen med Rikke Nygard før førstnevnes overgang til svenske Göteborg FC. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Debut og søskenkamp

Rett før hun fylte 15 fikk hun et innhopp i cupen for Arna-Bjørnar mot Kaupanger. Kampen endte med seier. Nygard forteller at hun husker debuten godt, men ikke nødvendigvis kampen. 

– Jeg husker ikke så mye av kampen, men jeg husker veldig godt følelsen. Det var veldig stas, og et veldig stort øyeblikk for meg, spesielt siden jeg var så ung. Det var rett og slett veldig stort.

– Følte du at du tok nivået da?

– Jeg kjente jo på at det var noen steg opp fra det jeg var vant til. Men jeg tror jeg håndterte situasjonen greit. Jeg tenkte at nå var tid for læring, og det var viktig for meg å spille med og mot spillere som var bedre enn meg. Slik kunne jeg utvikle meg videre.

MÅLRETTET: Med gode innstillinger og stor treningslyst har Nygard tatt store steg. Nå er hun en av bærebjelkene for Arna-Bjørnar. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Tre kjappe om deg selv:

Hva er din beste egenskap på fotballbanen?

– Jeg løper veldig mye. Tror jeg må gå for det.

Beste kampen du har spilt?

– Det må være en J19-kamp mot Nederland. Den var dessverre uoffisiell, men der var jeg veldig god. Alt satt så godt offensivt, og jeg gjorde finter jeg aldri hadde gjort før, uten at jeg vet hvor de kom fra. Jeg følte jeg var en helt annen spiller.

Største øyeblikk på en fotballbane?

– Bronse med Arna-Bjørnar i fjor var stort, men på banen var målet mot Kolbotn det beste. Det var faktisk med venstresleggen, presiserer hun. 


Rikke er den yngste i søskenflokken. Mia har spilt i Toppserien, og Stian har spilt i OBOS-ligaen. Under samme tak ble det en del dueller – spesielt mellom to av søsknene.

– Det har vært en del dueller mellom Stian og meg. Jeg liker jo å tro at jeg klarer å finte ham ut, men han er jo fem år eldre enn meg. Men ja, Stian er nok den jeg har vært mest «i fight» med.

– Jeg har alltid sett litt opp til ham, og prøvd å slå ham.

– Prøver du å si at du ikke er den beste av dere?

Joda, såklart er jeg det, sier hun og ler. 

– Men han er jo gutt da, presiserer hun før latteren igjen sitter løst.

Forrige ukes profil, Olaug Tvedten, ble spurt om hvem som er den hardeste å møte i Toppserien. Svaret hennes har ikke gått Nygard hus forbi.

– Ja, hun svarte jo meg. Jeg har hørt det før, men jeg er jo en spiller som går inn i dueller uten å tenke så mye konsekvens. Det trenger jo ikke å være positivt til enhver tid. Jeg har alltid vært litt terrier, går utpå og hiver meg inn i dueller, så jeg kan skjønne det litt.

Men hvem mener hun selv er hardest å møte:


Tre kjappe om med- og motspillere: Hvem er.. 

Den beste spilleren du har spilt med?

– Vilde Bøe Risa.

Den beste spilleren du har spilt mot?

– Guro Reiten.

Den hardeste spilleren å møte i dueller?

– Noor Eckhoff på Lyn.Hun er veldig vanskelig å møte i dueller. Hun noen tjuvtriks her og der, hun er litt lur. Jeg elsker å spille på lag med henne, men det å spille mot henne. Nei, huff. 


HARDT MOT HARDT: En av Toppseriens hardeste trekker frem Noor Eckhoff som en av de verste å møte. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Drømmen

Noe som går igjen hos fotballspillere er drømmen og jaget etter å bli bedre. Arna-Bjørnars terrier skiller seg ikke ut der, men når en drøm akkurat har gått i oppfyllelse kan en ny gro frem.

– Før jeg ble tatt ut til denne samlingen drømte jeg om å komme meg med på A-landslaget. Men så handler det om å holde seg inne også. Det hjelper ikke å være på én samling og være fornøyd med det. Man må jo bygge videre på det og utvikle seg mer.

– Så ønsker jeg selvfølgelig å dra til utlandet og bli helproff, forteller hun før hun tillater seg å drømme litt mer spesifikt: 

– Jeg har tenkt litt på det, faktisk. Kanskje Spania. Den spanske ligaen begynner å noe, eller kanskje England hadde vært noe.

Enn så lenge spiller hun i Toppserien, hvor hun har bemerket seg denne sesongen. Mot Kolbotn i runde 13 scoret hun rundens mål, i en kamp som minnet mer om vannpolo enn fotball.

– Jeg tror faktisk aldri jeg har spilt under så vanskelige forhold. Ballen stoppet opp over alt og det ble en chippekamp, noe som var veldig vanskelig. Så det å få det målet på en slik dag var veldig kult.

– Det er mitt første mål av den typen. Jeg hadde et skudd rett før med høyrefoten som gikk ti meter over. Så når man scorer med venstre isteden begynner man jo å lure hvilken fot man egentlig burde bruke, sier hun og ler.

Vi håper at hun finner frem skuddfoten når hun slutter seg til troppen som skal møte Hviterussland og Færøyene om litt over en uke. Kampene spilles henholdsvis fjerde og åttende oktober.

Lykke til!


Andre profiler: 

Uke 37: Synne Kinden Jensen, Røa.
Uke 38: Olaug Tvedten, Avaldsnes.