– Det var et halvt år med en usikkerhet i om fotballkarrieren var over

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån

Ukens profil er Trondheims-Ørn-spiller Cesilie Andreassen.

Sist oppdatert: 09. okt 2019 Skrevet av: Sindre Vian

 

I forrige serierunde tok Trondheims-Ørn turen til Rogaland, nærmere bestemt Klepp kommune, for å spille bortekamp mot hjemmefavoritt Klepp. Etter 26 spilte minutter ledet vertskapet 2-0, men så dukket Cesilie Andreassen frem.

Kampen endte 2-3, og bortelaget kunne dra hjem med tre poeng etter at 22-åringen scoret sitt første, andre og tredje seriemål for sesongen. Hva skjedde egentlig på Klepp stadion?

– Nei, vi lurer egentlig alle litt på det, sier Andreassen til Toppfotball Kvinner og ler lett. 

– Det var kjempeartig. Vi ble liggende under med to mål ganske tidlig, så gikk rett og slett et skudd i mål og vi begynte å få mer tro på at det kunne gå. Vi snakket godt i pausen om at vi ikke måtte gi opp, og at vi virkelig måtte prøve, men dette var jo noe vi så på som en bonuskamp. Så gikk de andre målene også inn på en eller annen måte.

Trondheims-Ørns hat-trick-helt sier konsekvent «vi», selv om det var hun som scoret alle målene.

Det har ikke noe å si at det var jeg som scoret målene. Det kunne vært tre selvmål og det ville føltes like godt. For det er laget som vinner kamper, det er noe som står veldig sterkt hos meg, sier hun før hun legger til: 

– Men selvfølgelig er det morsomt. Jeg har aldri gjort det i en elleverkamp før. Jeg tror ikke jeg har scoret to mål i en elleverkamp heller.

Se høydepunktene fra snuoperasjonen her: 

Ved siden av fotballen studerer Andreassen til å bli lærer for femte til tiende trinn, med vekt på matematikk og samfunnsfag. Det blir derfor en del sjonglering mellom tilværelsen som student og toppfotballspiller.

– Et godt eksempel på en hverdag som spiller i Toppserien er dagen i dag. Dagen startet på Olympiatoppen med en basisøkt, hvor vi drev med tøying og styrke. Så er det rett fra trening til skolen. Etter det er det opp til Lade for å ha fotballtrening igjen, og man får jo møtt venner på begge de plassene.

– Dagene begynner klokken syv, så er man hjemme fra siste trening i syv-åtte-tiden. Da er man jo sliten, så da er det bare å slappe av før man legger seg og gjør seg klar til en ny dag igjen.


Tre kjappe om deg selv:

Beste kampen du har spilt?

Finalen i Skårungen Cup, da jeg var 14 år.

Beste egenskap på fotballbanen?

– Engasjement.

Hva er det peneste målet du har scoret?

– Det må bli ett av målene mot Klepp. Jeg er fornøyd med det siste målet, for der hadde vi litt trekantspill i forkant.


CESILIE ANDREASSEN: Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

–All ære til trenerne

Som mange andre begynte også Andreassen med fotballen da skolegangen sto for tur.

– Jeg begynte å spille fotball i Svolvær i førsteklasse, og spilte stort sett med guttene. Så gikk jeg vel fra G17-fotball til Medkila og Toppserien da jeg tok det steget. Jeg har alltid trivdes veldig godt med fotballen, og jeg har hatt veldig mange dyktige trenere i Svolvær. Både på guttesiden og jentesiden.

– For det sosiale spilte jeg også fotball med jentene på min alder, og jeg hospiterte også opp noen årsklasser på jentesiden. All ære til trenerne i Svolvær som har gitt meg så mye fotballglede.

Før hun var ferdig med videregående begynte hun å spille for Medkila, et valg som var enkelt å ta.

Medkila holdt ofte helgesamlinger hvor de inviterte unge talenter fra distriktene. Da fikk jeg trene med damelaget, og bli kjent med dem. Da jeg valgte å dra dit kjente jeg også spillere der som hadde gjort det samme før meg. Klubben la også godt til rette for at jeg kunne fortsette å bo hjemme hos mamma og pappa, selv om jeg spilte fotball for dem.

Etter at hun signerte for Medkila, men fortsatte å bo hjemme i Svolvær, ble treningshverdagene veldig varierte.

– På det tidspunktet trente jeg med Svolvær gutter 17 og litt med FK Lofoten i tredjedivisjon for herrer, men spilte kamper for Medkila i helgene. Noen ganger tok jeg bussen, eller ble kjørt av pappa, til fredagstreninger i Harstad hvis Medkila skulle spille den påfølgende lørdagen.

I halvannet år pendlet hun fra Svolvær til Harstad før hun til slutt flyttet permanent. Etter det som totalt ble fire sesonger og 80 kamper for Medkila, flyttet hun til Trondheim

– Jeg hadde et veldig godt inntrykk av Trondheims-Ørn som klubb fra før av, så hadde jeg i tillegg lite lyst til å flytte til Oslo for å bli en del av alle de lagene der. Jeg hadde troen på Trondheims-Ørn ville satse på meg, noe jeg syntes var en fin utfordring. I tillegg var det litt langsiktig med tanke på studier.

Nå har hun fire år igjen av lærerutdanningen.

KRUTT I STØVLENE: Svolværingen har et tungt skudd, noe Klepp fikk erfare før pausen med landslagsspill i oktober. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Gjennom tiden hennes i den gule Ørn-drakta har vi sett Andreassen i flere posisjoner. Selv er hun tilfreds med enhver posisjon så lenge hun får spille, men har selvfølgelig noen preferanser.

– Så lenge jeg spiller er jeg egentlig fornøyd, men jeg vil jo spille så langt frem i banen som mulig. Der syns jeg det er morsomst, sier hun og legger til: 

– Jeg trives veldig godt slik vi spiller nå, i en 4-2-3-1-formasjon, hvor jeg spiller som en «tier».  Da får jeg være delaktig i senter av banen og prege det kreative spillet.

– Har du et forbilde som har preget deg som spiller?

– Jeg startet med fotball fordi storebroren min gjorde det, så han var jo lenge et forbilde ettersom jeg syns det var kult at han spilte fotball. Ellers har jeg ikke hatt noen store idoler, men jeg er veldig fan av Barcelona og måten de spiller på. Jeg ønsker jo selv å spille den typen fotball.


Tre kjappe om medspillere og motspillere:

Beste medspiller?

– Ida Fjordbakk.

Beste motspiller?

– Katrine Pedersen som spilte i Stabæk.

Tøffeste spilleren i Toppserien å møte i duell?

– Lagvenninne Marit Clausen.


TØFF I DUELLENE: Trondheims-Ørn-spissen kan mer enn å score mål, og gir seg ikke i en duell uten kamp. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

Marerittåret

Men det er ikke en selvfølge at Andreassen spiller fotball uke inn og uke ut. I 2015 støtte hun på to problemer som satte karrieren på vent. Ett litt mer alvorlig enn det andre.

– Det startet med tretthetsbrudd i foten, så hele vårsesongen gikk med til det. På sensommeren hadde jeg en planlagt hjerteablasjon, som i og for seg gikk greit, men i ettertid fikk jeg blodpropp i lungen, og da ble det verre, sier hun og fortsetter: 

– Det var absolutt en strek i regningen i en tid hvor jeg følte at jeg var på veg opp og frem med fotballen. Men i ettertid har det gått veldig fint.

– Hvordan var det å komme tilbake fra noe sånt? 

– Det var egentlig veldig deilig. Det var et halvt år med en usikkerhet i om fotballkarrieren var over, eller om jeg kunne fortsette. Jeg skulle bli medisinert i et halvt år, og etter det skulle legen ta en avgjørelse på om fotball var noe jeg kunne holde på med, eller om jeg måtte medisineres resten av livet. Så da jeg fikk godkjenning på at jeg kunne fortsette å spille, og at jeg kunne droppe medisiner, var det en så stor lettelse at jeg spilte meg opp i form igjen på ren glede.

Det er noen år siden nå, og Andreassen har fulle sesonger bak seg i både Medkila og Trondheims-Ørn etter skaden og sykdommen, og merker lite til ettervirkninger.

Jeg preges ikke i det hele tatt i hverdagen. Hvis jeg skal fly langt må jeg ta en blodfortynnende sprøyte, men det er helt udramatisk og uproblematisk. Det eneste er at jeg må vente et døgn før jeg kan trene igjen etter å ha flydd. 

– Jeg har kommet veldig godt ut av det, og når jeg har fått det på avstand, så er jeg glad for at jeg ikke skjønte at det var så alvorlig som det kanskje var. Jeg var 18 år og tok nok litt lettere på det, det kjenner jeg i dag at jeg er glad for at jeg gjorde. Jeg tror fort at jeg kunne blitt litt mer nedfor hvis jeg skjønte alvoret i det da.

For Andreassen har motivasjonen for fotball vært idrettsgleden, og ikke et karrierejaget, noe som gjorde at det smakte ekstra godt å komme tilbake på banen.

– Man innser ganske tidlig at man er god til å spille fotball når man er med på kretssamlinger og sonesamling, både for eget kull, og kull over en. Men for meg har det aldri vært et mål å bli best i verden, eller spille på landslaget eller noe. For meg har det alltid handlet om å ha det gøy, og jeg ser på fotballen som en veldig seriøs hobby som jeg trives godt med.

KREATIV: Andreassen liker seg fremme i banen, hvor hun kan komme med offensive bidrag. Her mot Fart. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / Bildbyrån.

– Hvis vi legger fotballen litt til siden. Hva er din største utenomsportslige interesse?

Jeg ser en del fotball og idrett på TV, men ser også mye på Masterchef. Jeg er veldig glad i å lage mat med venner fra skolen. De timene som ikke går til fotball og avslapning brukes på det.

– I garderoben er jeg kjent for å lage en ganske god kylling tikka masala.

– Så om du skulle servert én rett til kongen, så ville du servert det?

Ja, det er mye mulig det, svarer hun og ler lett.


Tre kjappe om kampforberedelser:

Hva vil du helst spise før kamp?

– Kylling tika masala. Helst min egen.

Hvilken øvelse vil du helst gjennomføre under oppvarming før kamp?

– Pasninger, to og to.

Liker du best å spille kamp tidlig eller sent på dagen?

– Tidlig, for da slipper man å vente så lenge. Man kan bare stå opp og forberede seg.


Les flere «Ukens profil»-intervju her: